Håpet er lysegrønt

En skrekkelig klisjé, men etter invasjonen av Ukraina leter jeg etter lysglimt der de kan finnes.

Enn så lenge har jeg bare snøklokker og klosterklokker å plukke. Tiltross for at jeg har en anselig mengde tidligblomstrende helleborus er det ikke ofte jeg får brukt de. Blomstringen starter gjerne midt på vinteren og vekslende regn og frost gjør sitt for at blomstene ikke er så fine når de vel åpner. Snøklokkene, enda så sarte de ser ut, tåler alt hva været kaster over de.

I spirekassen min er det fullt. Erteblomstene er på vei opp, levkøyen har fått frøbladene over jorda og må fortsatt stå der det er litt varme. Frø av riddersporer og akeleier har ligget fire uker i kjøleskapet. Det viste seg å være mer enn tilstrekkelig vinter for riddersporene, flere av frøene spirte mens de lå kaldt. Nå ligger hvert frø i hver sin plugg. Jeg gleder meg til overdådige blomsterspir i vasen.

Planleggingen av hva som skal sås når er for lengst notert i kalenderen. Ingenting før det er 10 timer dagslys og deretter går det slag i slag. Nå til helgen er et godt tidspunkt å så om du ikke er i gang ennå. Lørdag er biodynamisk blomsterdag og månen er i ny. Som sagt er spirekassen min full, det kjennes som dårlig planlegging og jeg lurer på om og hvor jeg har plass til én til.