De siste løkene

Camassia er en ny snittblomst for meg. Jeg har lest at de er gode til snitt, men jeg har aldri sett det med egne øyne. Høye aks med blå, stjerneformede blomster. Jeg vet ikke om de blomstrer i mai eller juni her hos oss, jeg håper det er samtidig med storkonvallene.

Organiserte blomsterdyrkere setter alle løkene sine på høsten. Det er mange gode grunner til det. Den fineste grunnen er at man avslutter dyrkningsåret sitt med å plante noe man kan høste først til neste år. Det er noe grunnleggende vakkert i det, en visshet om at neste år kommer og at man selv planlegger å være her.

Min høst har for få dager. Eller snarere, det er for lite dagslys på de dagene som er. Hele året sjonglerer jeg glassblåsing og blomster, det er en øvelse i balanse. Når frosten sveiper igjennom hagen og tar med seg dahliaene har dagene blitt fryktelig korte og tiden med dagslys er den samme tiden som må brukes til å lage glass. Små løk, som tåler dårlig å ikke oppholde seg i jorda, plantes. Dahliaene kommer så vidt opp og innomhus. Resten venter. I dag var det Camassiaene sin tur. Høstens gjøremålsliste er krysset ut.