3 ganger HURRA!

Vi har hatt fødselsdagselskap i Alvehagen i ettermiddag:  Sweetpea fyller 6 år i dag.  Hurra, hurra, hurra.  Da jeg var høygravid gikk jeg og ventet på snøklokkene – jeg håpet så inderlig at de skulle blomstre på fødsdagene hennes i årene som kom.  Det året og de neste fire har vi hatt snøklokker på bursdagsbordet.  I fjor lå de under snøen og som bildet over viser er det ikke blomster å se på snøklokkestien i år heller.

Tenk at hun alt er 6 år og har mistet sin første tann. Skolejente til høsten.  Det betyr at det nå i februar er  7 år siden vi mistet den lille Alven vår.  De to tingene går hånd i hånd.  Hadde vi ikke mistet Alven så hadde vi ikke fått SweetPea.

Det har vært en durabelig feiring i dag.  13 barn i fra barnehagen.  Følte at jeg hadde litt å ta igjen;  5 årsdagen ble ikke feiret med barneselskap, så det gjorde ikke noe at snøklokkene lå under snøen.  Vi skulle ta det den påfølgende helgen.  Så døde Pappa.  Da vi kom hjem igjen syns hun selv at det var en evighet siden hun fylte.  Men vi feiret jo hos Søsteren min.  Noe annet tror jeg Pappa hadde funnet urimelig; selv laget han til bursdagsselskap for meg på min 19 års dag.  Den dagen Mamma døde.  Mamma.  Hun skulle også feiret fødselsdag nå i februar.  Det er mye å minnes i denne måneden som verken er vinter eller vår.

Tre ganger Hurra for SweetPea!

Om å seile sin egen sjø

Plommekartene skulle vært tynnet, plenen skulle vært klippet, beddene skulle vært luket, grønnsakene skulle vært høstet.  Jeg kunne skrevet et langt innlegg bare om alt som skulle ha vært gjort ute.  Og et nytt i morgen om det som ikke er blitt gjort inne.  Men det lar jeg være med.

Av og til (og oftere enn vi ønsker) får hage være hage og hus/hjem være akkurat det, helt uten vår innblanding.  Totalt på selvstyr.

For meg har det dreid seg om spirer i uker og måneder nå.  Ikke slike som vi hageglade vanligvis beskjeftiger oss med men noen helt andre.  Jeg har heklet og sagt at jeg jobber.  Sweetpea legger hodet på skakke, rynker på nesen og sier » hvorfor kaller du DETTE jobb, mamma?»  Det er ikke alt som er like lett å forklare.  Glass er én ting, hekletøy er tydeligvis noe annet.  Nå nærmer vi oss ferdige og har du lyst å se en annen slags spire kan du titte på  det nederste bildet her.

Minner om det som en gang var

Tiden flyr.  I dag er det to uker siden pappa døde.  Ute ligger snøen hvit og fin.  Det er lite som minner om våren som vanligvis er her på denne tiden.  For første gang har vi feiret Sweetpeas bursdag uten snøklokker fra hagen på bordet.  Det er helt greit.  Ganske passende egentlig, at verden er pakket inn i hvit bomull.  En stund til.

Grønne tanker

Bagheera i påskeliljene Jeg er i det litt TANKEFULLE hjørnet i dag.  

Forrige uke leste jeg Toby Bucklands artikkel om TORVBASERT plantejord (i Gardeners’ World March issue) og det har gitt meg en ubehagelig, gnagende følelse i magen.  Skyldfølelse og dårlig samvittighet. 

Ei torvmyr inneholder store MENGDER carbon og den vil ta til seg mer etterhvert som den VOKSER men hver gang ei myr HØSTES fører dette til utslipp av carbon dioksyd – drivhusgassen som er ANSVARLIG for den globale oppvarmingen.  Forskere har funnet at 1350 hektar ødelagt myr slipper ut 37000 tonn c02 i året – omtrent det samme som 18000 biler.  Det er jo helt ENORMT!  Nå er det selvfølgelig ikke bare vi hagebrukere som benytter oss av torv men vi må vel alle feie for EGEN dør.

Britiske myndigheter har som mål at nasjonens hagebruksjord skal være  90% torv FRI innen 2010.  Det er her den vonde følelsen min slår inn.  Dette har tydeligvis vært en debatt som har gått over flere år og jeg har ALDRI hørt om det før.  UMIDDELBART blir jeg ganske flau over at jeg er så UVITENDE.  Så får jeg SKYLDFØLELSE over at jeg helt sikkert har brukt opp FLERE myrer i min plantetid.  ALDRI, aldri har jeg sett en sekk med plantejord eller såjord som ikke er basert på torv.  Aldri.

GRØNNE idéer har en sterk dragning på meg, og dessverre FORBLIR veldig mange kun idéer. Innen PERMACULTURE gjelder prinsippet om at man ikke får ta mer  fra naturen enn man gir tilbake.  Det er en utrolig VAKKER idé som jeg er lysår i fra å leve etter.  Dessverre.

I endel år har jeg lekt med TANKEN på å lage min egen, ALVEHAGENs vekstmedium. En for frø og en for prikling.  Dette er utifra et ønske om » sustainable living» eller et BÆREKRAFTIG liv om du vil.  KANSKJE blir det noe mer med denne vonde følelsen.  Kanskje greier jeg å ta meg litt ekstra sammen for å redusere carbon fotsporet mitt.

 Line